Den nye lederen i Unge Høyre har meldt seg inn i norsk politikk med krasse utspill der han sammenligner statsråder med fulle sjimpanser, fulle bleier, potteplanter og beskylder Trond Giske for å være mer opptatt av å klå på Mira Craig enn å drive kulturpolitikk.
Denne unge Høyremannen gidder jeg ikke sitere navnet på. Da får han det akkurat som han vil. Dette er opplagt et nedrig og patetisk forsøk på skaffe seg personlig PR.
Jeg skulle ønske folk i Norge kunne være tydeligere i å uttrykke hva vi ønsker av politikerne våre.
I det ene øyeblikket sier vi at vi vil at statsrådene skal være ute blant folk flest, lytte til oss og være våre representanter ved bordet til Kong Harald. I det neste øyeblikket er det galt av kulturminister Trond Giske å stå i gjørma på Hovefestivalen, eller i sola på Norwegian Wood.
Jeg har sett Trond Giske flere ganger på byen. Både på Lompa på Grønland, og på mer ”glamorøse” fester. Jeg har sett Giske stå i gata mens han veiver etter taxi i nattens mulm og mørke.
I taxikøen har han snakket med nettopp vanlige folk, uten en Mira Craig, en Ari Behn eller TV-programleder i mils omkrets. Dersom vi da ser bort fra den bittelille Extra-programlederen Anders M. Tangen som betraktet det hele fra et vindu i nærheten.
Trond Giske har lagt fram kulturmeldinger i høyt tempo, han har tatt tak i problemer med spillegalskap ved å få bort aggressive spilleautomater og omsider fått lagt en god kabal sammen med Høyre og FrP i Oslo kommune for å få plass et nytt Nasjonalmuseum for kunst. Er det ikke bra at en Ap-mann kan se bort fra smålig partipoltikk og samarbeide med Høyre og FrP i Oslo for å løse saker? Trond Giske er tydelig i mot idretten når de ikke ser ut til å være med på å spleise på et OL i Tromsø. Giske sier da rett ut at hvis ikke idretten selv kan være med på å spleise på et OL så kan de like gjerne trekke søknaden. Trond Giske har fått til et kompromiss omkring Statskirken som alle ser ut til å være fornøyd med, og han har gitt nye friske penger til styrket satsing på norsk film.
I saker hvor kulturlivet ellers har stått i stampe har han altså skåret gjennom og fått fortgang.
Men dette nevnes ikke av denne nye kroppen som kaller seg Unge Høyre leder. Han sier i sin tiltredelsestale at Trond Giske er mer opptatt av å klå på Mira Craig enn å drive kulturpolitikk. Den intelligente nye Høyrepolitikeren resonnerer videre at avgåtte statsråder i Regjeringen best kan sammenlignet med bæsj i brukte bleier, og at den nye utdanningsministeren er ei potteplante.
Jeg synes Trond Giske gjør en tydelig og god jobb som kulturminister. Han vet hva det vil si å stå i drosjekø på Grønland. Han lot Mira Craig få sitte på skuldrene sine under Hovefestivalen i fjor. Er ikke det et ytterst folkelig, og menneskelig trekk? Hvilket normalt fungerende mannfolk ville nekte å ha godeste Mira Craig sittende på skuldrene sine?
Gjør det han til en dårligere kulturminister at han drar mer på rockefestivaler enn idrettsarrangementer?
Vi har i alle tider hatt ministre som med den største selvfølge blir invitert til det ene kjedeligere skøyteløpet, eller fotballkampen etter den andre. Og de har møtt opp! Uten å betale for billett.
Når vår kulturminister stiller opp på litt andre typer arrangementer enn sine forgjengere skal han beskyldes for å være mer opptatt av å klå på Mira Craig enn å drive politikk.
Om jeg liker eller misliker Trond Giske er totalt uinteressant. Det er også uinteressant hva jeg mener om politikken hans. Men jeg ser med mine øyne, og hører med mine ører at han engasjerer seg i folkelig kultur enten det er på Grønland eller på Hovefestivalen. Han er ute blant vanlige, unge folk og snakker med dem. Jeg ser også at venner av meg som driver med samtdismusikk er fornøyd med hans innsats. Jeg ser også at skuespillerforbundet og andre kulturorganisasjoner er fornøyd.
Kanskje kan det være en og annen skiløper som føler seg forbigått.
Men å være folkelig i Norge må snart kunne defineres som noe mer en slimete, udelikate skiløpere med harry reklameplakater festet over hele kroppen. Kanskje er det like folkelig å stille opp på musikkfestivaler, filmpremierer og på utesteder for å treffe vanlige folk.
Kanskje er det politikk å tørre å være tydelig i sin tale og skjære gjennom? Kanskje vi skal tørre også å støtte en politiker av og til?
Jeg håper i alle fall jeg slipper å se denne kroppen fra Unge Høyre ved et statsrådbord i framtiden.